Handywoman!

I dag var jeg tilbake på jobb! Det var digg kan du tru! Første arbeidsoppgava ble å lage en kreis, altså feierkost. Jeg begynte med å spleise tauet i en løkke. Hadde nesten glemt hvordan man spleisa, men klarte det til slutt. Riktignok etter en god del prøving og feiling. Heheh!

Taaada!!! Spleisa og greier! Fancy smancy!

Seeeee! Så flink jeg er!

Finitooo!

Så måtte jeg studere litt da! Visste dere at :

Feierfaget er et gammelt håndverk, de første feierne vi kjenner til er fra romertiden. Romerne hadde bad og bygninger som ble oppvarmet med vedfyring, og det er kjent at slaver ble satt til å rengjøre røykkanalene ved å krype inni dem.

På begynnelsen av 1700-tallet er det kjent at barn  i 4-7 års alderen ble satt til å feie trange røykkanaler i England. Såkalte klatregutter som var av fattigfolk og ikke hadde noe verdig liv,de stod nederst på rangstigen, og ble sjeldent gamle. Disse barna måtte ofte jobbe nakne for å komme inn i trange røykkanaler, og ble da opprisset på skarpe kanter som ga sår som ofte ble verk i og som leget seg sakte.

Feierne døde ofte i ung alder, og i 1755 offentliggjorde den britiske legen Percival Pott en rapport om skorsteinskreft.  Han beviste i denne første yrkeskreft-rapporten at det var sammenheng mellom feierfaget og pungkreft.

Det er usikkert når tid den første feieren begynte sitt virke i Norge, men første gangen det er historisk nedtegnet er under den Dansk/Norske kongen Fredrik 4. i 1562. Og i 1639 ansatte han skorsteinsfeieren Gudmund Olsen, som fikk ansvaret for feiinga av det kongelige slott i Danmark. Men først i 1734 fikk feierfaget full anerkjennelse gjennom kongelig anbefaling.

Feiinga ble vanlig i Norge på begynnelsen av 1700-tallet, og da i de største byene. Det var for det meste innvandrende feiere fra Tyskland, Danmark og Sverige.

Lovverket som regulerte feiinga i landet vårt ble for første gang vedtatt i Bergen 16. mai 1707, og i Kristiania 24.februar i 1714. Ved dette lovverket ble skorsteinsfeiinga av boliger lovpålagt.  Det ble bestemt at det skulle feies minst 4 ganger årlig på vanlige boliger, og 2 ganger på boliger som var mindre i bruk. Feierne fikk med dette en fast inntektskilde og tjente gode penger, noe som også gjorde at de fikk status i samfunnet. Feierens jobb var viktig. Brannsikkerheten var feierens ansvar, og det var flere episoder der feiere ble fengslet på grunn av at de ikke har gjort god nok jobb. 

Feieren var en person som vekket oppmerksomhet der han jobbet,  og mange feiere var typiske omstreifere som kunne mange røverhistorier på rams. Ja, så kunne han jo fortelle litt fra hva som beveget seg  i bygdene rundt,  -hans jobb var jo å feie i bygd etter bygd. Feieren var  jo et syn i seg selv, helt svart bortsett fra øyene og munnen som hadde annen farge.

Den mest alminnelige feiinga før var ved klatring inne i skorstein. Feieren klatret opp fra grua og skrapte da to sider. Da han kom til toppen gikk han ofte ut av skorsteinen og satte seg skrevs over mønet for en pause, og for  å skue utover, og ofte benyttet han anledningen til å synge en sang. Disse sangene var som regel av en slik karakter at mødrene ville verne barna fra å høre dem. Var det flere feiere i nærheten, kunne de kommunisere på sitt eget feierspråk, feierlatin. Og etter pausen på taket, var det bare å klatre ned igjen skorstein å skrape to nye sider.

Det er sjeldent vi klatrer i skorsteiner nå. Arbeidslovene som regulerer arbeidet vårt begrenser også muligheten for klatrefeiing. 

Gamle-feieren laget feierkosten (kreisen) og håndkosten (håndlima) av friskt bjørkeris. Ved feiinga om vinteren kunne det bare bjørkeriset begynne å spire på grunn av varmen fra skorsteinen. Dette ble lagt spesielt merke til, dette spirende grønne i alt det svarte.

Soten som satte seg på kosten symboliserte ild og varme, og soten som feieren fikk på seg trodde man kom fra den livgivende aren som ikke hjemmet kunne være foruten. Uten arbeidet som feieren gjorde, trodde de ikke at ilden ville varme som den skulle, og dermed ble feieren et symbol på lykke. Om de nygifte kunne skue en feier fra kirketrappa etter at de kom ut av kirken etter vielsen, var det et sikkert tegn på et godt og lykkelig ekteskap.

Mange år er gått siden den første feieren kom til Norge, men ikke så veldig mye er forandret. Vi lager ikke koster i dag med bjørkeris, men med stålis, ellers er skulderskrapa, håndlima, lina og uniformen nesten uendret. Vi går og sykler ikke så mye som før, vi sykler fortsatt men bruker mest bil. Men den største endringa på før og nå er det hygieniske. Gamle-feieren badet bare noen få ganger i året, vi starter rene hver dag.

Så tenk på dette neste gang du får besøk av feieren; går han med sort uniform med blanke knapper,  hatt på hodet, hvit munnduk rundt halsen, sort belte utenpå jakka med stor blank spenne og med håndlima i belte eller under armen. Da er han historisk, slik gikk også feierne som kom til Norge for 300 år siden.

Egentlig ikke så rart at feieren er stolt.

 

-En stolt feierlærling

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Nattiee

Nattiee

20, Porsgrunn

Kategorier

Arkiv

hits